Meningen med livet

Jeg synes det er ubehagelig at jeg har fordommer, men det har jeg, altså. Nå skal jeg lufte en av fordommene mine, skremme den ut i lyset, og det vil sikkert såre og støte noen, så derfor må jeg si med én gang at jeg vet at det er en dustete fordom, og jeg vet at den ikke gir noe grunnlag for generalisering. Den har heller ingen praktisk betydning for hvordan jeg behandler andre mennesker. Men: jeg har fordommer mot skilte mennesker, eller mer nøyaktig mennesker som har brutt opp fra et langt samliv. «Den som gir seg er en dritt», sier Frida med hjertet i hånden. Jeg har foreldre som har vært gift i over tredve år, svigerforeldre som har vært gift i over tyve, og min søsters mann har alt vært inne i bildet i en tretten års tid (?). Hvor vanskelig kan det være? tenker jeg, og vet selvfølgelig at det blir feil, at det finnes tusen grunner og at noen forhold bare ikke er sunne. (Men å plutselig finne ut noe sånt etter ti år...? Å gjennom årevis ha samlet mot til å bryte ut av et vol

Noen skal gifte seg snart, og jeg får tårer i øynene bare ved tanken, og håper sånn at de skal få det til, alle som prøver denne evig kjærlighet-greia. Jeg liker så utrolig godt å fotografere analogt, med gammeldags film, og ikke se hva jeg har fanget før uker senere. Det irriterer meg, men jeg elsker det. Jeg er verdens tøffeste dame, og det er nesten ingen som vet det, og av dem som vet det, er det nesten ingen som skjønner det. Jeg planlegger en lang togtur med mannen i mitt liv. Europa, slott og borger, Istanbul, øl, billigliv, svette sovevogner og søvnunderskudd. Jeg tror det skal bli bra, veldig bra. Og sånn ligger det an i 2010: Jeg kan ikke så mange russiske ord som jeg skulle ønske, men jeg kan løse rubiks kube helt selv, selv om det ikke går så fort, og endelig er det sånn at de menneskene som liker meg best, også er de menneskene jeg liker best. Jeg tror i alle fall at det er sånn. Jeg liker den handikappede krøplingfisken best av alle fiskene i akvariet mitt, på s

Er det så farlig, egentlig, om det viser seg at en del av kjønnsforskjellene er biologiske? spør Harald Eia i det mye omtalte programmet « Hjernevask ». Tja, si det? Er det nå egentlig så farlig? Det må jo være en grunn til at vi stort sett har sluttet å publisere forskning som beviser at mennesker med visse hudfarger er mer intelligente enn andre, eller at folk med kort skalle er mer enfoldige, men også mer kreative. Vi kan dele opp og gruppere mennesker etter en rekke ulike kriterier, og helt sikkert finne forskjeller mellom en hel masse av disse gruppene. Å sortere mennesker i raser er ikke lenger akseptert i det vitenskapelige miljøet (selv om flere forskere «beviste» at det fantes forskjeller mellom rasene), mens kjønn derimot er en nærmest selvsagt skillelinje. (I enhver sammenheng! 42% av menn spiser løk på grillpølsa, men bare 39% av kvinner! skriver avisene.) Problemet er ikke nødvendigvis at forskerne finner forskjeller mellom to grupperinger av mennesker, enten det er

Nummer 437: Tegne og fargelegge massevis av bokstaver.